Apropos budsjettkutt og innstramminger

I sin tid subsidierte den politiske eliten finanselitens kjøp av det som ble kalt “børstraktorer” - store firehjulsdrevne SUVer. Nå de siste åra har de subsidiert de samme folkas innkjøp av fancye Tesla modeller og hybrid SUVer.

Symptomatisk for ordningene er det at; når det forefinnes rimeligere produkter som kvalifiserer for subsidiering, så den menige mann kan hive seg på, blir mulighetene strupt.

Som alltid går det over styr. Og så skal det kuttes og strammes inn. Men, blinker man ut dem som har nytt godt av ordningen til nå å måtte bidra? Nei, selvfølgelig ikke, det blir de fattige og trengende som må finne seg i å få det enda litt trangere.

Eksemplene er typiske for hvordan elitene rigger systemet med henblikk på gigantiske velferds-overføringer fra de under-bemidlede, fattige og  trengende  til de mest velhavende.

Æres de som æres bør.

Det er på tide at det å være hjemmeværende mor løftes frem til den statusen det fortjener; som en av de aller viktigste samfunnsoppgavene. Skal vi igjen få fødselstallene opp på et bærekraftig nivå, er det bare å innse dette. Og det faktum at kvinnen både fysisk og mentalt er spesielt utrustet for denne oppgaven. Vi må slutte å late som om at biologien ikke spiller noen rolle for de feltene kjønnene behersker best.

Det venstrehåndsarbeidet med oppbringelsen av barn som dagens liberale karrierekvinner bedriver er ingenting å rope hurrah for. Resultatene kan en jo lese om i alskens statistikker. Det er også utvilsomt at hjemmeværende familieenheter er de mest miljøeffektive og sannsynligvis sett i den store sammenhengen den mest samfunnsøkonomisk beste løsningen.

Tiden er moden for å riste av seg hysteriske tvangstanker omkring hva som er arbeid. Gi kvinnene en reell mulighet til selv å velge, uten at familiene økonomisk må dykke ned under fattigdomsgrensen. Gi en grei samfunnslønn til de som velger å være hjemme noen år med fokus på barna. Samfunnet er dem takk skyldig.