Så nå skal offeret for forbrytelsen
straffes.
Det er tross alt
usømmelig av en stakkar å ønske svindleren og bedrageren dømt, når påtalemakta
har henlagt saken, tross overveldende bevisfremleggelse og kjent gjerningsmann.
Og det tar seg jo slettes ikke godt ut om en ruinert selvprosederende fyr,
skulle blitt tillatt å kjøre en privat straffesak fram til doms. For dette
voldsomme overmotet, og forstyrrende aktivitet fra en utenfor embetsveldets
sluttede krets, er det bare en ting som gjelder: STRAFF; Straff så det svir.(Se tidligere innlegg under denne vignetten.)
Er nå blitt presentert et saksomkostnings krav som tilsvarer et halvt års netto utbetalinger av uføretrygden jeg mottar, for svindlerens uredelige advokats oppkok av løgner og falsum i saken. Han hevder han har nedlagt 39 timer i å produsere. (En amatør som meg selv ville maksimalt brukt 10 timer på samme.) Men det er ikke poenget. Poenget er at jeg nå skal straffes for at jeg tillot meg å påtale en forbrytelse som rammet familien min og meg svært hardt.
Det er lenge siden, om noen gang
rettferdighet, har vært en rettesnor innenfor norsk rettsvesen.
No comments:
Post a Comment